Ritualer ved dødsleie

Dødsleie er innenfor de aller fleste tradisjoner forbundet med fellesskap. Venner og familie samles rundt den døende. Praksisen med tildeling av enerom ved dødsleie danner for de fleste en tilfredsstillende ramme rundt slike samlinger.

Samtlige tros- og livssynssamfunn i Norge tilbyr rituelle tjenester i forbindelse med dødsleie. Ritualer ved dødsleie kan være sorgsamtaler, resitering av trosbekjennelsen, skrifting, høytlesning av hellige tekster, nattverd, den siste olje, bruk av røkelser, felles bønn og levende lys.

Vask av den døde

De fleste tros- og livssynssamfunn er fornøyd med at profesjonelle utfører stell av den døde. Unntaket er jødene og muslimene, som ønsker at trosfeller gjør dette. Ifølge islam er rituell vask av avdøde trosfellesskapets plikt, der kvinner vasker kvinner og menn vasker menn.

Også sikhene og hinduene ønsker ofte at stellet utføres av samme kjønn som avdøde. Flere trosretninger ønsker at avdøde skal svøpes i et stort klede, noe begravelsesbyråene kan være behjelpelige med.

Vi har valgt, i tillegg til kristendommen, å forholde oss til de religionene og trosretningene som er mest vanlig i Norge. Innenfor disse kategoriene finner du hvilke tanker de gjør seg om døden og hvilken praksis de har rundt selve dødsfallet.

Den katolske kirke

Katolikkene mener at Jesus gjorde opp for menneskenes syndefall da han døde på korset, og at evig liv derfor er tilgjengelig for alle som tror. Etter døden blir mennesket stilt for Guds domstol, og den som tror og søker syndenes forlatelse kan få det.

Mange katolikker tror også på purgatoriet, skjærsilden, som et renselsessted før himmelen. Før døden er det vanlig at en prest tilkalles for skriftemål, nattverd, sykesalving og velsignelse.

Det er ellers ikke store forskjeller mellom katolske og protestantiske begravelser. Den avdøde svøpes og legges i vanlig kiste. Katolske dødsannonser kan ofte kjennes igjen ved forkortelsen RIP – Requiescat in pace, «Måtte han/hun få hvile i fred».

Det finnes få katolske kirkegårder i Norge, og det er vanligst å begraves på ordinære kirkegårder.

Den ortodokse kirke

I ortodoks tro blir kirken sett på som Kristi legeme og Guds rike. Frelsen forstås som en guddommeliggjøring av menneskelivet, og synet på livet etter døden ligner på den katolske forståelsen.

De ortodokse tar prinsipielt avstand fra kremasjon, og det skjer derfor sjelden. Den døende kaller gjerne på presten for å skrifte og motta syndenes forlatelse. Det lages ofte et lite alter i sykerommet med bibel, kors, ikoner og lys.

Ved ortodoks begravelse er åpen kiste vanlig, ofte rikt dekorert med blomster. Pårørende står gjerne med tente vokslys under seremonien, og det er vanlig med minnegudstjenester på den tredje, niende og førtiende dagen, samt på årsdagen.

Den evangelisk-lutherske kirke

Protestanter tror på et liv etter døden og på frelse og evig liv gjennom Jesus Kristus. Den største forskjellen fra katolsk tradisjon er blant annet at protestanter ikke lenger tror på purgatoriet.

Omtrent 95 % av Norges befolkning begraves eller bisettes i regi av Den norske kirke. Normalt skal den avdøde gravlegges innen 8 dager etter dødsfallet. Prest kan bistå med bibellesning, bønn, nattverd og i enkelte tilfeller skrifte og dåp.

Det er vanlig både med kremasjon og begravelse. Seremonien består gjerne av minnetale, skriftlesning, bønn, salmer og jordpåkastelse.

Buddhismen

Døden er et sentralt tema i buddhismen. Mange buddhister tror på gjenfødelse og at det siste øyeblikket i dette livet avgjør det første øyeblikket i det neste. Målet er å oppnå nirvana – en betingelsesløs og varig fred.

Dødsøyeblikket bør være stille og fredfullt, og noen ønsker at en munk skal være til stede. I Norge praktiseres få særskilte buddhistiske dødsritualer, men seremonien kan inneholde vievann, resitasjon, bønn og egne ritualer.

En uke etter dødsfallet holdes første minnesamvær, deretter etter 100 dager og ett år etter dødsfallet.

Hinduismen

Hinduismen har en klar oppfatning av sjelevandring og konsekvenser av menneskets handlinger. Målet er at sjelen skal frigjøres fra kroppen og bli en del av verdensaltet.

Alle hinduer kremeres når de dør, helst innen 24 timer. Den døende er ofte omgitt av slekt og venner, og det leses gjerne fra Bhagavadgita. Den avdøde svøpes av pårørende, helst av en person av samme kjønn.

Etter kremasjonen holdes det ofte samling i tempel eller hjemmet, og sørgeperioden varer i 13 dager.

Islam

Muslimer ser døden som en overgang til en ny tilstand og en ny form for liv. Det er viktig at den troende lever rettskaffent, og at det siste han eller hun hører og tenker på i livet er Gud.

Ved naturlig død skal den døde helst begraves innen 24 timer. Den døde vaskes rituelt, svøpes i hvit bomull og legges i kiste. Menn steller menn og kvinner steller kvinner, med enkelte unntak for ektefeller.

Kremasjon er forbudt i islam. Gravferdsseremonien er regelbundet og kan ledes av imam eller en representant for familien.

Jødedommen

Jødedommen er en monoteistisk religion uten forestilling om djevel eller helvete. Mennesket består av kropp og sjel, og døden er ikke en endelig avslutning, men en overgang.

Når døden nærmer seg, skal den døende bekjenne sine synder dersom det er mulig, og trosbekjennelsen shema fremsies. Den døde vaskes rituelt, svøpes i hvite klær og legges i kiste.

Kremasjon er ikke tillatt, og begravelsen skal foregå så raskt som mulig. Før man forlater gravstedet, skal de sørgende vaske hendene.

Jehovas vitner

Jehovas vitner tror ikke på treenighetslæren og heller ikke på menneskets udødelige sjel. Når mennesket dør, dør også sjelen, men det finnes håp om oppstandelse for den som har levd et fromt liv.

Det er ingen faste seremonier før eller etter dødsfallet, men det legges stor vekt på omsorg for syke og døende. Kisten er nøytral, uten kors, og seremonien ledes av et medlem av menigheten.

Det forekommer både begravelse og kremasjon, og det er ikke vanlig med minnesamvær etter gravferdsseremonien.

Human-Etisk Forbund

En humanetiker kan være ateist, agnostiker, deist, panteist eller noe annet, og det finnes derfor ingen egen felles tro omkring døden. Dette blir i stor grad et individuelt spørsmål.

Den avdøde stelles vanligvis av helsepersonell eller begravelsesbyrå, svøpes i hvit skjorte og legges i nøytral kiste. En humanetiker kan både kremeres og begraves.

Gravferden ledes ofte av en representant fra Human-Etisk Forbund, begravelsesagenten eller de pårørende selv, og det finnes ingen fastsatt rituell seremoni.